lørdag 20. oktober 2012

Wherever I Lay My Hat

... IS MY HOME: Per Thomas Nygaard og Ole Kristian Thomassen la listen for hvilken fin totalopplevelse dette utstillingssamarbeidet skulle bli. Med sin egen vri på Dylan, Vreeswijk og Aasen sørget de og andre fine folk for gåsehud og latter til champagnen! FOTO: ANE BEATE SKAU

Denne litt mørke høstuken ble avsluttet med en god nyhet; utstillingen «Home Is Where The Art Is» har satt rekord som Hamar Kunstforenings best besøkte. Det er noe å være fornøyd med! Vet ikke om mine medutstillere feirer i dag, men jeg har da unnet meg en liten flaske økologisk dansk eplecider ;)
    Og kanskje fordi det er høsten, så mimrer man litt. Over året som er i ferd med å runde over i det siste kvartalet. Over tiden som har gått. Det er jo en ganske beskjeden seier å fylle Hamar Kunstforening sammen med side kollegaer. Så skrittet er ikke så langt fra den gangen i 8-årsalderen da jeg leverte min første tegning til juryering. I Oppland Arbeiderblads tegnekonkurranse. Og ble refusert. Siden har det blitt noen flere refusjoner, men også noen tomler opp. Så kanskje skulle man ha vist seg frem i media og bydd mer på seg selv. Vært mer popstjerne og fått puffet håret og leid stylist. Eller kanskje ikke. Denne beskjedne seieren kjennes helt riktig for meg. Litt skryt og litt jubel har det blitt. Akkurat nok høy i hatten; jeg har fått så hatten fedoraen passer.

mandag 24. september 2012

Hamars egen høstutstilling


Hamar Kunstforening åpner lørdag 29. september kl. 13:00 utstillingen «Home Is Where The Art Is» med flere lokale kunstnere; hvorav de fleste jobber med maleri. Jeg er så heldig å ha blitt spurt om å være med sammen med Stein Westgaard, Jon Olav Helle, Inge Iversen, Kjell Nymoen, Børje Sundbakken, Han Stuster, Linda Bakke, Bjørnulf Dyrud, Anna Louise Andersen, Knut Nordby - og ingen ringere enn de lokale nestorene Trond Einar S. Indsetviken, Finn Aage Andersen og Kåre Nordvik. Alle stiller i utgangspunktet med tre arbeider hver - alle mine har hunder som tema!

torsdag 23. august 2012

Mesterverk 8

EDGAR DEGAS: Place de la Concorde (1875), olje på lerret, 78.4 x 117.5 cm.

For meg er Degas en interessant kunstner av flere grunner; han malte bilder fra livet i sin egen samtid, han eksperimenterte med komposisjoner og utsnitt og med fargebruk. Han blir regnet som impresjonist, men selv sa han at ingen kunst er mindre spontan enn hans; «mine arbeider er resultatet av refleksjon og studier av de gamle mesterne; om inspirasjon, spontanitet og temperament vet jeg ingenting», sa han. Og det kan jeg kjenne meg igjen i.
    Degas er mest kjent for malerier fra hestesport- og ballettmiljøet i Paris - og han er en av få kunstnere som har jobbet med pastellkritt i tillegg til oljemaleri. Jeg forstår hvorfor disse bildene er høyt skattet, men for meg er det Place de la Concorde som er mesterverket. Jeg liker det frekke utsnittet; den tomme gule flaten er nesten senter i bildet, handlingen skjer i bildets ytterkanter. Maleriet har noe minimalistisk over seg, selv om det er flere figurer i bildet og som alltid liker jeg en beskjeden fargeholdning.

Les mer om Degas på Wikipedia >

mandag 14. mai 2012

Wyeth. Og Hansen.


John Wilmerding: Andrew Wyeth: The Helga Pictures.

Min kjærlighet til Wyeth ble vekket av en tegnelærer ved Kunst- og håndverksskolen, gjennom boken om «The Helga Pictures». Læreren het Øyvind til fornavn, etternavnet har jeg glemt. Kanskje var det Hansen? Han var en skjeggete bestefar, mild, snill, satte pris på å få lære bort sin yrkeserfaring til ungdommen - og duftet voldsomt av etterbarberingsvann. Faget han underviste, analytisk tegning, gikk ut på å forstå objekters natur og så overføre denne kunnskapen til å tegne alt hva fantasien krevde. Spesielt husker jeg en oppgave; vi skulle velge foto av en kjendis. Først skulle vi tegne kjendisen sett fra en annen vinkel enn fotografiet. Dernest skulle vi tegne kjendisens hodeskalle utfra hvordan vi forsto nettopp denne kjendisens ansiktsanatomi. Vi tenkte så det knakte, så for oss tredimensjonale projeksjoner i vårt indre og festet dem på tegnepapiret. Kan noen anatomien i Wenche Foss' hodeskalle, så er det meg.
    Jeg var glad i dette faget. Det passet hvordan min hjerne jobber; matematikkhalvdelen er ikke så helt ute å kjøre. Jeg likte læreren godt. Milde og snille mennesker påvirker ens liv. Men best av alt; med seg til hver undervisning hadde han stabler med bøker om malerier hvor mennesket var i sentrum. Mennesket i sentrum; så totalt politisk ukorrekt i 90-tallets kunstscene. Men jeg elsket bøkene. Og spesielt elsket jeg bøkene om Wyeth. Min Helga Pictures-bok henger så vidt sammen fortsatt ...

Les om Andrew Wyeth på Wikipedia >
The Helga Pictures er fortsatt til salgs hos Amazon.com >

onsdag 2. mai 2012

Sårbent. På fransk.

Så er vårens årlige kunstreise begått. Sårbent denne gangen ble jeg i Paris, sammen med min gode venninne fra studiedagene, Siri, som jeg fant igjen på Facebook!

TURISTER: Vi legger ansiktene i turistaktige folder og pauser i noen obligatoriske minutter foran Eiffeltårnet. 

ONSDAG 11. APRIL: Utpå ettermiddagen var vi på reisefot! Langt om lenge kom vi oss til hotellet; langt utenfor bykjernen slik kunstnerbudsjettet foreskrev.

TORSDAG 12. APRIL: Frokost med tilstrekkelig kaffe, så satte vi kursen mot Musée du Louvre og den helt utrolige kunstsamlingen. Egentlig var jeg fasinert fra vi kom frem; museet har jo egen T-banestasjon i nederste etasje, er rene gale luksusshoppingsenteret og så fullt av folk at en blir overveldet av vesentlig mindre. Alt det der overkommet og vel inne i samlingen begynner kjærlighetsaffæren med museet umiddelbart.
    Selv om vi brukte absolutt hele dagen i Louvre rakk vi ikke studere mer enn fransk og nederlandsk maleri fra 1400–1900. For en samling! Svært mange av maleriene fra kunsthistorien befinner seg her – og omtrent alle kjente malere fra Europa; blant annet vår egen Peder Balke.
    Hele verdens Mona Lisa er i Louvres eie, men en skal ha stor tålmodighet for å få sett henne; innfelt i veggen bak tykt glass, bak inngjerding, fire vakter og minst femti turister.

MINIATYR: Vi fant endelig den nydelige lille Kniplersken til Vermeer!


Selv er jeg veldig glad i europeisk portrettkunst; spesielt italiensk og nederlandsk, og Louvre eier også ett av mine yndlingsbilder; Vermeers Kniplersken. Det har samme fargeholdningen som Melkepiken, men er malt med renere flater, litt mindre modellering og ikke så dype skygger. Maleriet er mindre enn et A4-ark og sikkert og visst gikk vi forbi det flere ganger før vi endelig fant det.

ANDAKTSSTEMNING: Foran Millets Kornplukkerne - et av kunsthistoriens virkelig store mesterverk.

FREDAG 13. APRIL: Frokost med tilstrekkelig kaffe igjen, så sto Musée d'Orsay for tur. Et museum jeg ikke hadde noen forventninger til, men ble svært så gledelig overrasket over å finne både Kornplukkerne der (som jeg trodde var i Louvre) – og fantastisk kunst jeg ikke kjente fra kunsthistorien! Spesielt Paul-Marc-Joseph Chevanards Divina Tragedia synes jeg er et fantastisk maleri som i seg selv er verd å gjøre opp igjen kunstreisen til Paris!

LØRDAG 14. APRIL:
 To lange dager med kunst er til ende og vi setter kursen hjemover igjen.

onsdag 18. april 2012

Kunstsalong!

Kunstbanken Hedmark Kunstsenter skal holde kunstsalong lørdag 15. september 2012. Kunstnere og kunsthåndverkere har fått invitasjon til å delta – og jeg har meldt meg på. Vi får bare plass til å lage hver vår miniutstilling, men det skal bli moro å vise arbeider igjen. Planen er klar, i grove trekk, og penslene spisses!

lørdag 31. mars 2012

Påskekunst.


Akkurat som til julehøytiden har det blitt laget mye kitchy kunst rundt påsken. Men også noen store mesterverk, som Leonardo da Vincis Den siste nattverden. da Vinci ble hyret inn til klosteret Santa Maria delle Grazie ved Milano fra 1495 til 1498 for å lage maleriet til klosterets spisesal. Lite visste nok nonnene at dette skulle bli et av verdenshistoriens viktigste malerier!
Les mer på Wikipedia om Den siste nattverden >

Carl Fabergé ble hyret inn av den russiske tsaren til å lage et egg i påskegave til tsarina Maria. Den kjente gullsmeden lagde da det som siden skulle bli kjent som det aller første Fabergé-egget – et nydelig lite egg i sølv, gull, emalje og edle stener. Siden hyret tsarinaen Fabergé inn til å lage et egg til henne hver påske – de ble mer og mer overdådige og vulgære for hvert år; ingen av dem har den vakre enkelheten fra det aller første egget.
Les mer på Wikipedia om Fabergé >

Vi har fått et Fabergé sjokoladeegg i gave; som nok skal smake med et glass Mas Amiel i påsken!

torsdag 15. mars 2012

Mesterverk 7.

SKJERMDUMP: (Sorry for skjermdumpen, men opphavsmannen må ha vært død i minst 70 år for å kunne publisere selve maleriet.) Lucian Freud: Sunny morning. Eight legs. Olje på lerret 1997. Se maleriet blant flere på WikiPaintings.org >

Mennesket er ikke bare unge, vakre kvinner og menn. Få kunstnere gjennom historien har gjort det til sitt prosjekt å feste det ekte mennesket med alle sine hesligheter til lerretet slik som Lucian Freud (1922-2011), barnebarn av Sigmund Freud. Freud delte arbeidene sine i to grupper; dagslysarbeider og arbeider malt i kunstig belysning - så nøye var han med å gjengi eksakt hudens toner, blodårer, flesk, porer, cellulitter og alt vi søker å unngå å innse at vi har. For å understreke det heslige malte han med mer og mer pastouse og grove strøk.

Jeg synes nesten alt Freud har gjort er mesterverk, så det var vanskelig å velge ut et bilde. Men dette liker jeg godt; kun fem prosent av objektene i kunsten er menn; maleriet har en hund med - han malte ofte sine venner og ofte med hunder i bildet - og at den ene mannen ligger under sengen kan man jo undres over.

Du må til engelsk Wikipedia for å lese noe fornuftig om Lucian Freud >

torsdag 5. januar 2012

Stings kåk.


Når man først er ute og rusler en tur en tilfeldig vinterkveld; det er mørkt ute og lyst inne; kan man like gjerne ta en liten sniktitt og se hva slags kunst folk pryder hjemmene sine med (og forteller hvem de er med). Litt vouyeurisme gir en kunstner en smule hverdagsfryd.

Litt morsomt er det også å se hva slags kunst kjendiser omgir seg med. Her fra Sting og Trudie Stylers kåk - trygt smykket med tidlige modernistiske arbeider. Aldri feil, men ikke akkurat modig ;-)
Sakset fra Architechtural Digest.