Jo mer vi nærmer oss samtiden, jo mindre føler jeg for kunsten - hvilket rimelig er, siden samtidskunsten helt til nå har hatt som agenda å jobbe seg bort fra flyktige følelser. Dagens kjente kunstnere med sine kunstfabrikker har skapt en industri som er veldig langt fra tanken om kunstneren som en sensitiv sjel og samfunnets måleparameter. Kanskje en romantisk myte, men jeg savner denne mytiske kunstneren likevel. Ved overgangen mellom realismen og impressionisme dabber min interesse - og nettopp i den perioden virket den franske kunstneren Edouard Manet.

Jeg kan ikke si jeg elsker Manets Balkongen, men jeg liker godt hvordan han i akkurat dette maleriet blandet modellerte former med rene flater, jeg liker kontrasten mellom de sorte og hvite klærne og det grønne rekkverket på balkongen og jeg liker de kalde ansiktene til personene som kjeder seg i bildet.

Dette er ett av de maleriene jeg har studert nærmest - uten å noensinne ha sett originalen foreløpig - og jeg bruker de samme kontrastene i mine egne malerier.

Maleriet befinner seg i dag i Musée d'Orsay i Paris - en by jeg med skam å melde må innrømme å ikke ha vært i enda ...