mandag 31. mai 2010



LISE FOR SJELEN: Ikke akkurat slik, men nesten!

Så er det nye ateliéet mitt! I selve atelieet har jeg to store nordvendte vinduer ut mot jordene på Disen. På andre siden av huset ser jeg ut mot Disen Kulturveksttun og kan følge med på at Innlandets kulturaktører kommer og går :-) Håndverkeren er allerede i gang med oppfrisking – lyst og hvitt skal alt bli – kontoret skal først til pers, dernest ateliéet og kjøkkenet til slutt.

onsdag 26. mai 2010



DEKADENT ARISTOKRAT: Henri de Toulouse-Lautrec kom fra en aristokratisk bakgrunn som sønn av grev Alphonse-Charles de Toulouse, en eksentrisk adelsmann som etter sigende var «født 100 år for sent».

LIDENSKAPELIG NATTERAVN: Henri de Toulouse-Lautrec levde fullstendig for kunsten. Han bodde i Paris, nær Montmartre, hvor de store kabaretene underholdt folk og bohemene hadde base. Det er plakater for disse showene han er mest kjent for idag.
Lykkelig er den kunstner som har mulighet til å tjene litt ekstra på plakatkunst. Den mest kjente er den sykelige aristokraten Henri de Toulouse-Lautrec som tegnet, drakk, løy og hadde seg i Paris' fargerike og dekadente teaterliv på slutten av 1800-tallet. Toulouse-Lautrec gikk under for alkoholen i ung alder, bare 36 år gammel. Men han rakk å oppleve å bli innkjøpt av Louvre.

Ikke samme dekadanse over Innlandets teaterliv – men det blir til salt på hummeren etterhvert og ikke minst er den lykkelige undertegnede tett på Hamars blomstrende kulturliv. Og sjangsen for at en havner helt på skråplanet på Disen kulturveksttun er dessuten vesentlig mindre enn på 1800-tallets Montmartre :-) KILDE: WIKIPEDIA

tirsdag 18. mai 2010



SPELMANN: Ann jukser i annen kunstsjanger på munnharpekurs.
FOTO: LASSE STANG/OA.

En halvtime for seint ute telte jeg på knappene. Best å å stå over hele kurset nå, kanskje, for ikke å forstyrre de andre. Det er alltid jeg som er på hæla – muligens ble jeg føldt litt for sent. Men nei, jeg får stå i det her nå, selv om det er pinlig. Munnharpekurs for absolutt nybegynnere holdes jo ikke i eninga.

Idet jeg ruslet inn mot smia på Eiktunet og klatret over en skigard, kom en hyggelig kar meg i møte. Det var Sigbjørn (Solbakken) – læreren for helgas kurs. Og joda, selv etternølere var velkommen, forsikret han. Og akkurat det med å være velkommen er det beste minnet jeg sitter igjen med etter kurset. Ikke ofte man blir så åpent mottatt i et nytt miljø!

Vi var fem kursdeltakere, sikkert med helt forskjellige motiver for å ønske å lære munnharpespill. Robin og Erik virket utenpå som to unge menn med interesse for og kunnskap om de litt tyngre musikksjangrene. Inger kunne mange instrumenter fra før og trallet vakkert etter noter. Geir Birk virket som om han jobbet profesjonelt med musikk. Og så var det meg da. Med null kunnskap om noter, toner eller noe som helst annet som har med musikkutøvelse å gjøre. Overhode.

Ikke vet jeg hvor, når og hvordan ønsket først oppsto. Men det har ligget der lenge. Og jo mer jeg har hørt på jazzet folkemusikk – og omvendt –, jo mer har lysten til å spille munnharpe kommet til overflaten. Men du kjenner leksa; jo lengre du utsetter å lære deg noe, jo vanskeligere blir det å komme igang. Hvorom allting er; Stein (Villa) greide en gang i tiden å overbevise meg om at munnharpe kan man faktisk bli flink til å spille selv om man ikke har rørt et instrument siden blokkfløyta på barneskolen. Helt uten musikkunnskap, annet enn som tilhører, har det virket som å spise en kjempeelefant å skulle lære seg både om musikk og et instrument.

Den første dagen var det nok å lære å få lyd i harpa. Det var veldig annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Jeg trodde at vibrasjonene i harpa sammen med rommet i munnhulen skulle lage lyden. At det faktisk måtte pustes for å forsterke lyden var en åpenbaring – og en utfordring å få til.

Mellom kursdeltakernes jobbing med å frembringe lyd, spilte Sigbjørn de lifligste triller – veldig artig å høre hva man faktisk kan få ut av det mest portable av alle instrumenter, men også litt forstemmende å innse hvor langt det er frem til at man selv kan fremføre gjenkjennelige slåtter.

Denne første kursdagen var det forøvrig et strålende deilig vårvær – og med regnværet som har vært de to ukene imellom kurset til dette føres i pennen er det på alle måter et godt minne.

På kvelden var det buskspell og juging på de fire førstnevnte kursdeltakerne, mens undertegnede reiste hjem og øvde på Anne Knutsdotter og et par andre slåtter fra standardsangboka.

Andre kursdag skjedde de små miraklene vi var lovet på forhånd; fremgangen kjentes nesten ut som om den kom av seg selv. Lyden i harpa ble kraftig og fin. Selv lærte jeg dessuten at jeg ikke er tonedøv – jeg kan høre en tone og gjenskape den selv. Denne kursdagens leksjon; å sette tonene sammen til melodier – er dog et stykke frem i tid for mitt vedkommende. Robin og Erik lærte seg Kråkevisa og fremførte den for oss på slutten av dagen. Geir Birk gjorde improvisasjoner over Kjerringa med staven, mens Inger og jeg fortsatte jobben med å få god lyd i harpa. Inger lærte seg Hanen stend på stabburshella på slutten av dagen, mens jeg nok ikke kan skryte på meg en eneste melodi. Det iskalde været denne dagen hadde dessverre ikke noe av skylda.

Oppsummert var dette to hyggelige dager i trivelig lag, gode lunsjer laget av kjekke damer, godt vær og dårlig vær – tusen takk for lån av lue og genser, Inger! – men viktigst; en innføring i munnharpespill jeg nå er overbevist om at man kan mestre selv uten forhåndskunnskaper. Det er ikke godt å angre på noe – angren over aldri å ha lært meg musikk gjør jeg nå noe med; den første biten av elefanten er fortært takket være kursarrangører og kursleder Sigbjørn.
Denne artikkelen er også publisert i magasinet «Munnharpa». Morsomt!

tirsdag 11. mai 2010


En elvemusling på ateliéet kikker på meg med bebreidende blikk ...

torsdag 6. mai 2010


Har kastet bort noe tid i det siste på å lese om interiør og kjøpe interiørgreier. Og best som det var fikk jeg i oppdrag å designe en stand i dag. Ikke bare får jeg brukt det jeg har lært meg - jeg får også lånt ut stæsjet jeg har kjøpt. Det er en hersens mening med alt, som fru Gundersen pleide å si. (Hun pleide også å si at livet er en gamp.)

onsdag 5. mai 2010


Lørdag 1. mai:
05:30: Husets herreavdeling og jeg har vært kjærester i fem år. Det ble feiret i går med et par glass vin i dannede former og en fire år gammel spekeskinke fra Gudbrandsdalen. Anne Kath. dukket plutselig opp i tankene (!), jeg sjekket en promillekalkulator på nettet og fant at kvinner har promille på morgenen etter to glass vin! Hva!?! En herreavdeling av herværende størrelse tåler to glass fint derimot, sa kalkulatoren, så han ble revet opp av senga og stappet i bilen for å kjøre huskunstneren på toget.
10:00: Rett til Covent Garden for å snuse inn atmosfæren. Cappucino og Caramel Brownie for å få den rett storbyfølelsen. Gammel vane, dog ikke av samme kickfaktor nå som man får like god kaffe i Hamar.
14:00: Det å bedrive selvstendig arbeid er ingen skjønnhetskur. Digre, blå soveposer under øynene dagstøtt får en til å ønske seg til spa. En hektisk jobbreise er langt derifra. Kjøpte ELLE sammen med lunsjen for første gang på 20 år.
15:00: Camden Market. Regnet bøttet ned.
18:00: God seng på hotellet. Forkjølelsen holder seg vel unna. ELLE, Fear and Loathing in Las Vegas.

Søndag 2. mai:

RØD FARE I: Foto stjålet fra jonnybaker.blogs.com

07:00: Regnet bøtter fortsatt ned. Markedsdag. Ypperlig dag for å se arbeider av gatekunstner og nå superkjendis Banksy samtidig som man kanskje får gjort et kupp eller to. Det ble med Banksy. Smugleste på forsiden av The Sun på T-banen at Kate Moss har bestilt en mural av Banksy til 150.000 pund. Pløyde et par superkule vintage-butikker. Alle hadde Chesterfields. Følte meg så riktig at jeg nesten ble litt uvel.


BARE FARE: Et av Eberhard Havekosts malerier stjålet fra zingmagazine.com

12:00: White Cube viser Eberhard Havekost leste jeg på nettsiden. Det gjør de sikkert når de ikke har stengt. [ Stygge ord. ]
15:00: Saatchi Gallery viser The Empire Strikes Back med noen av de viktigste indiske samtidskunstnerne. Dessuten har Dinesen laget gulvet i galleriet. Hjertesukk.
18:00: Rusler en runde i Kings Road. Føttene begynner å få nok. Tilbake til T-banen. Glemte å stikke innom Taschen, så jeg tusler tilbake til Saatchi og kjøper boken om de viktigste samtidskunstnerne. Lesestoff og inspirasjon over fem hundre sider. Føttene har egentlig fått nok av London allerede - nevnte jeg det?
18:30: Stikker innom Body Shop for å fore oppunder spa-tanken. Litt ille berørt etter aldri å ha satt mine føtter et slikt sted på 20 år. Men den unge herremannen som jobbet der var svært behjelpelig og guidet meg til kremer "to combat early signs of ageing".
19:00: Tidlig hotellkveld igjen. Fear and Loathing. Ikke akkurat noen lise for sjelen, men den første og beste engelske stadig uleste boken jeg fikk nappet med meg hjemmefra.

Mandag 3. mai:
07:00: Frokost i en pose på hotelldøra. Litt søtt egentlig. Regnet bøtter fortsatt ned. Og tror du ikke undertegnede reiste fra både paraply og regnjakke. Ja-ja. Jobber på et miniforedrag jeg skal holde om magasindesign mens jeg venter på at våren skal slå ut i full blomst.
11:00: Ingen vår å spore. Jobber på ideer og fremdriftsplan for WallFlowers-utstillingen mens jeg lunsjer på restene av gårsdagens kveldsmat.
12:00: Lei av å sitte inne. Det er bare å hutre seg ut skal jeg rekke dagens utstillinger. Stikker innom Miju og kjøper en regnfrakk med hette på. Føler jeg ser ut som døden selv og skulle ønske det hadde stått Miju med store bokstaver på ryggen, slik at folk skjønte at jeg var kul selv om det ikke så slik ut.
13:00: Tate Modern i dag. Og Tate Britain. Mye det samme som i fjor, skuffende nok. Ikke interessert nok i skulpturene til Henry Moore til at jeg gadd betale for å se dem. Bladde heller i designbøker i bokhandelen og prøvde å få skuldrene ut av ørene.

Tirsdag 4. mai:
07:00: Frokostpose, pakking og utsjekking. Venstrefoten har fått nok av storbytraverskoene. Alternativet er høyhælede mokasiner.


RØD FARE II: Foto stjålet fra artnet.com som sikkert i sin tid har stjålet det fra kunstnerens egen nettside.

10:00: National Portrait Gallery. Mitt yndlingsgalleri. I hele verden. Øverst på facinasjonsskalaen troner Marc Quinns selvportretter i eget kjøleskaptemperert blod. (Mark Quinn har forøvrig laget en portrettskulptur av den før nevnte Kate Moss - i gull.)
14:00: Hode og føtter har fått nok. Lett lunsj, så trosser jeg blæsten og tusler ned i National Gallery - som man aldri blir ferdig med. Tenker over plutselig hvor få gamle man ser i London. Tror ikke den gjennomsnittlige levealderen er så høy her.
16:30: Føttene er ødelagt. Stikker innom Clarks for å kjøpe meg noen fotformsko som kanskje også ser litt snuppete ut. Damen bestemte seg for at jeg nok ikke kom til å kjøpe noe, så hun gadd ikke ekspedere. Så hun fikk jo helt rett. Trøstet meg med at det tydeligvis ikke syntes utenpå hvor vondt jeg hadde i føttene - det kunne vært det letteste skosalget i hennes karriere.
17:00: Til Harrods etter øyenskygge. Den kommer jeg til å bruke mye.
18:00: Restene av føttene mine får se å få oss på toget til Gatwick. Soveposene er nettopp som før. London er ikke akkurat noen spa.