Mesterverk 8.

Andrew Wyeth: Christina's World. Se maleriet på MoMAs nettside >

Det er ingen ringere enn MoMA (Museum of Modern Art) i New York som eier Christina's World av Andrew Wyeth. Selv skriver MoMA om maleriet: «The woman crawling through the tawny grass was the artist's neighbor in Maine, who, crippled by polio, "was limited physically but by no means spiritually." Wyeth further explained, "The challenge to me was to do justice to her extraordinary conquest of a life which most people would consider hopeless." He recorded the arid landscape, rural house, and shacks with great detail, painting minute blades of grass, individual strands of hair, and nuances of light and shadow. In this style of painting, known as magic realism, everyday scenes are imbued with poetic mystery.»

Min egen kjærlighet til Wyeth ble vekket av læreren i faget analytisk tegning ved Kunst- og håndverksskolen. Han het Øyvind til fornavn, etternavnet har jeg glemt. Kanskje var det Hansen? Han var en skjeggete bestefar, mild, snill, satte pris på å få lære bort sin yrkeserfaring til ungdommen - og duftet voldsomt av etterbarberingsvann. Faget han underviste, analytisk tegning, gikk ut på å forstå objekters natur og så overføre denne kunnskapen til å tegne alt hva fantasien krevde. Spesielt husker jeg en oppgave; vi skulle velge foto av en kjendis. Først skulle vi tegne kjendisen sett fra en annen vinkel enn fotografiet. Dernest skulle vi tegne kjendisens hodeskalle utfra hvordan vi forsto nettopp denne kjendisens ansiktsanatomi. Vi tenkte så det knakte, så for oss tredimensjonale projeksjoner i vårt indre og festet dem på tegnepapiret. Kan noen Wenche Foss' hodeskalle, så er det meg!

Jeg var glad i dette faget. Det passet hvordan min hjerne jobber; matematikkhalvdelen er ikke så helt ute å kjøre. Jeg likte læreren godt. Milde og snille mennesker påvirker ens liv. Men best av alt; med seg til hver undervisning hadde han stabler med bøker om malerier hvor mennesket var i sentrum. Mennesket i sentrum; så totalt politisk ukorrekt i 90-tallets kunstscene. Men jeg elsket bøkene. Og spesielt elsket jeg bøkene om Wyeth.

Sårbent. På fransk.

Så er vårens årlige kunstreise begått. Sårbent denne gangen ble jeg i Paris, sammen med min gode venninne fra studiedagene, Siri, som jeg fant igjen på Facebook!

ONSDAG 11. APRIL: Utpå ettermiddagen var vi på reisefot! Langt om lenge kom vi oss til hotellet; langt utenfor bykjernen slik kunstnerbudsjettet foreskrev.

TORSDAG 12. APRIL: Frokost med tilstrekkelig kaffe, så satte vi kursen mot Musée du Louvre og den helt utrolige kunstsamlingen. Egentlig var jeg fasinert fra vi kom frem; museet har jo egen T-banestasjon i nederste etasje, er rene gale luksusshoppingsenteret og så fullt av folk at en blir overveldet av vesentlig mindre. Alt det der overkommet og vel inne i samlingen begynner kjærlighetsaffæren med museet umiddelbart.
    Selv om vi brukte absolutt hele dagen i Louvre rakk vi ikke studere mer enn fransk og nederlandsk maleri fra 1400–1900. For en samling! Svært mange av maleriene fra kunsthistorien befinner seg her – og omtrent alle kjente malere fra Europa; blant annet vår egen Peder Balke.
    Hele verdens Mona Lisa er i Louvres eie, men en skal ha stor tålmodighet for å få sett henne; innfelt i veggen bak tykt glass, bak inngjerding, fire vakter og minst femti turister.

Selv er jeg veldig glad i europeisk portrettkunst; spesielt italiensk og nederlandsk, og Louvre eier også ett av mine yndlingsbilder; Vermeers Kniplersken. Det har samme fargeholdningen som Melkepiken, men er malt med renere flater, litt mindre modellering og ikke så dype skygger. Maleriet er mindre enn et A4-ark og sikkert og visst gikk vi forbi det flere ganger før vi endelig fant det.

FREDAG 13. APRIL: Frokost med tilstrekkelig kaffe igjen, så sto Musée d'Orsay for tur. Et museum jeg ikke hadde noen forventninger til, men ble svært så gledelig overrasket over å finne både Kornplukkerne der (som jeg trodde var i Louvre) – og fantastisk kunst jeg ikke kjente fra kunsthistorien! Spesielt Paul-Marc-Joseph Chevanards Divina Tragedia synes jeg er et fantastisk maleri som i seg selv er verd å gjøre opp igjen kunstreisen til Paris!

LØRDAG 14. APRIL: To lange dager med kunst er til ende og vi setter kursen hjemover igjen.

Kunstsalong!

Kunstbanken Hedmark Kunstsenter skal holde kunstsalong lørdag 15. september 2012. Kunstnere og kunsthåndverkere har fått invitasjon til å delta – og jeg har meldt meg på. Vi får bare plass til å lage hver vår miniutstilling, men det skal bli moro å vise arbeider igjen. Planen er klar, i grove trekk, og penslene spisses!

Påskekunst.

Akkurat som til julehøytiden har det blitt laget mye kitchy kunst rundt påsken. Men også noen store mesterverk, som Leonardo da Vincis Den siste nattverden. da Vinci ble hyret inn til klosteret Santa Maria delle Grazie ved Milano fra 1495 til 1498 for å lage maleriet til klosterets spisesal. Lite visste nok nonnene at dette skulle bli et av verdenshistoriens viktigste malerier!
Les mer på Wikipedia om Den siste nattverden >

Carl Fabergé ble hyret inn av den russiske tsaren til å lage et egg i påskegave til tsarina Maria. Den kjente gullsmeden lagde da det som siden skulle bli kjent som det aller første Fabergé-egget – et nydelig lite egg i sølv, gull, emalje og edle stener. Siden hyret tsarinaen Fabergé inn til å lage et egg til henne hver påske – de ble mer og mer overdådige og vulgære for hvert år; ingen av dem har den vakre enkelheten fra det aller første egget.
Les mer på Wikipedia om Fabergé >

Vi har fått et Fabergé sjokoladeegg i gave; som nok skal smake med et glass Mas Amiel i påsken!

Mesterverk 7.

SKJERMDUMP: (Sorry for skjermdumpen, men opphavsmannen må ha vært død i minst 70 år for å kunne publisere selve maleriet.) Lucian Freud: Sunny morning. Eight legs. Olje på lerret 1997. Se maleriet blant flere på WikiPaintings.org >

Mennesket er ikke bare unge, vakre kvinner og menn. Få kunstnere gjennom historien har gjort det til sitt prosjekt å feste det ekte mennesket med alle sine hesligheter til lerretet slik som Lucian Freud (1922-2011), barnebarn av Sigmund Freud. Freud delte arbeidene sine i to grupper; dagslysarbeider og arbeider malt i kunstig belysning - så nøye var han med å gjengi eksakt hudens toner, blodårer, flesk, porer, cellulitter og alt vi søker å unngå å innse at vi har. For å understreke det heslige malte han med mer og mer pastouse og grove strøk.

Jeg synes nesten alt Freud har gjort er mesterverk, så det var vanskelig å velge ut et bilde. Men dette liker jeg godt; kun fem prosent av objektene i kunsten er menn; maleriet har en hund med - han malte ofte sine venner og ofte med hunder i bildet - og at den ene mannen ligger under sengen kan man jo undres over.

Du må til engelsk Wikipedia for å lese noe fornuftig om Lucian Freud >

Stings kåk.

Når man først er ute og rusler en tur en tilfeldig vinterkveld; det er mørkt ute og lyst inne; kan man like gjerne ta en liten sniktitt og se hva slags kunst folk pryder hjemmene sine med (og forteller hvem de er med). Litt vouyeurisme gir en kunstner en smule hverdagsfryd.

Litt morsomt er det også å se hva slags kunst kjendiser omgir seg med. Her fra Sting og Trudie Stylers kåk - trygt smykket med tidlige modernistiske arbeider. Aldri feil, men ikke akkurat modig ;-)
Sakset fra Architechtural Digest.

Kort. Om kitsch.

.
Det er knapt mulig å tenke seg jul uten følelser. Allerede der er det vanskelig å skape god kunst relatert til julen. Den erkeamerikanske illustratøren Norman Rockwell malte coverillustrasjoner for magasinet The Saturday Evening Post magazine i 40 år. Rockwell hadde sin storhetstid i etterkrigstidens Amerika. Han virket i god tid før kitschbegrepet fikk fotfeste og så naturlig nok ingen kunstteoretiske problemer ved å fange sukkersøte øyeblikk på lerretet :-)

Kitsch for nybegynnere (sakset fra D2):

1. Kitsch er aldri ironisk.
2. Kitsch handler om sentimentalitet, pathos og drama.
3. I kitsch er begrepet «samtid» absurd – hele verdenshistorien er «samtid«. Arketypene (evighetsmotivene) er derfor sentrale. Hvis et verk reflekterer sin tid, så dør verket med tiden.
4. Kitsch bygges på naturstudium, og vurderes som «godt» etter hvor levende det er.
5. I kitsch betyr «utvikling» individuell forbedring – at man blir dyktigere til å skape liv på lerret. Som Nerdrum sier: Man kan ikke unnskylde seg med tiden man lever i – sammenligning med andre mestere avslører raskt hvem som er dyktigst.

Mesterverk 6.

Egentlig skulle det ikke bli noen kunstreise i 2012. Men nå ligger det likevel an til å bli en Paris-tur med min gamle studievenninne Siri. Og siden jeg (som nevnt før; med skam å melde) aldri har vært i Paris er dette en strålende mulighet. Ikke bare er Siri felles design- og kunstelsker - hun har dessuten studert i Frankrike og snakker flytende fransk. Vi reiser utenfor sesongen og håpet er å slippe å stå i kø for å se mesterverkene i Louvre.

Et av arbeidene jeg gleder meg til å se «live» er Kornplukkerne av franske Jean-François Millet (født 4. oktober 1814, død 20. januar 1875). Millet blir sett som en overgangsfigur mellom romantikk og realisme i europeisk kunsthistorie, og han malte hovedsaklig motiver fra den franske bondekulturen. Det jeg elsker med bildene er det jeg alltid kommer tilbake til; en beskjeden fargeholdning og en form for minimalistisk komposisjon. Den lavmælte sentimentaliteten i bildet vil vi i dag kanskje si tenderer mot kitch, men på den tiden var det viktig og provoserende sosialrealistisk dokumentasjon av arbeidernes harde kår.

Mesterverk 5.

Jo mer vi nærmer oss samtiden, jo mindre føler jeg for kunsten - hvilket rimelig er, siden samtidskunsten helt til nå har hatt som agenda å jobbe seg bort fra flyktige følelser. Dagens kjente kunstnere med sine kunstfabrikker har skapt en industri som er veldig langt fra tanken om kunstneren som en sensitiv sjel og samfunnets måleparameter. Kanskje en romantisk myte, men jeg savner denne mytiske kunstneren likevel. Ved overgangen mellom realismen og impressionisme dabber min interesse - og nettopp i den perioden virket den franske kunstneren Edouard Manet.

Jeg kan ikke si jeg elsker Manets Balkongen, men jeg liker godt hvordan han i akkurat dette maleriet blandet modellerte former med rene flater, jeg liker kontrasten mellom de sorte og hvite klærne og det grønne rekkverket på balkongen og jeg liker de kalde ansiktene til personene som kjeder seg i bildet.

Dette er ett av de maleriene jeg har studert nærmest - uten å noensinne ha sett originalen foreløpig - og jeg bruker de samme kontrastene i mine egne malerier.

Maleriet befinner seg i dag i Musée d'Orsay i Paris - en by jeg med skam å melde må innrømme å ikke ha vært i enda ...

Gjesten gjør festen!

Vår 3-ateliers-mottakelse er vel i havn. Atelieet var fylt til randen av gjester; gode gamle venner, mine ærede samarbeidsparnere på designfronten, medkunstnere, andre kulturfolk og nye venner. For en kveld! Gjesten gjør festen - takk til alle som kom og bød på sitt gode humør og gode samtaler. En stor takk til Bjørnulf Dyrud og Kjerstin Dyrud som med stemningsfull fiolin og gitar skapte kveldens høydepunkt =D

Mesterverk 4.

9. november åpnet The National Gallery i London utstillingen «Leonardo da Vinci – Painter at the Court of Milan». Tingenes iboende; med baksmell på skatten har jeg ingen mulighet til å reise over for å se tidenes samling av da Vinci-arbeider! På den annen side, det kommer til å være kilometer på kilometer på kilometer med kø – og etter Berlin-biennalen i 2010 er jeg definitivt ferdig med kunstkøer for resten av livet.
    Leonardi da Vinci er mester uten mesterverk for meg. Han gjorde grunnforskningen for all naturalistisk kunst etter rennessansen – og verk som Nattverden og Mona Lisa, til tross – for meg er det blyantstudiene han gjorde ved forskningsarbeidene da han snippet, klippet og kuttet i døde kropper for å forstå menneskets anatomi som er de store mesterverkene.

Jeg har lyst til i samme slengen å nevne Gunther von Hagens BodyWorlds-prosjekt – uten at det burde komme inn under Mesterverk-tittelen, forsåvidt. Men den østtyske anatomens menneskeutstoppingsprosjekt har på mange måter tilsvarende funksjon i dag som da Vincis studier den gang hadde. Etter i årevis å ha fulgt van Hagens på nett hadde jeg gitt opp å få sett utstillingen – den var alltid så langt og så dyrt unna – i Los Angeles, i Singapore, i New York ... En sommerdag i København, dog, var den plutselig der og undertegnede kunstner er klokere hva gjelder menneskets anatomi og hvordan strukturene i kroppens mange lag påvirker dens uttrykk i kunsten.
    Jo, og så følte jeg meg ganske snytt da vi i studietiden fikk tilbud om å tegne hos rettsmedisinsk institutt. Jeg var den eneste studenten som ønsket å delta, så kurset ble avlyst ...

Mesterverk 3.

Davids maleri «Marats død» er enda ett maleri klassisk maleri på min topp 10-liste. Stadig er det de samme kvalitetene jeg elsker; nydelig skildring av mennesket, enkelt og minimalistisk komponert med en beskjeden fargeholdning.

Sakset fra Wikipedia om David: Jacques-Louis David (født 30. august 1748 i Paris, Frankrike, død 29. desember 1825 i Brussel, Belgia) var en høyst innflytelsesrik fransk møbelarkitekt og maler i nyklassisk stil. På 1780-tallet forandret hans historiemalerier seg fra rokokko mot klassisk strenghet.

David var den førende skikkelsen innenfor nyklassisismen, men ble opplært av Joseph Marie Vien i en rokokkotradisjon i stilen til François Boucher. Denne retningen forkastet David med maleriet Horatiernes ed, som ble vist i 1784 både i Roma og Paris og som straks ble anerkjent som et banebrytende verk. Fargene var lysende og klare og tegningen fast, naturlig og kraftfull. Motivet vendte seg dessuten vekk fra aristokratiets bekymringsløse forlystelser og søkte tilbake til den romerske republikkens tradisjonelt strenge dyder.

Eltons kåk.

Elton John lurer ikke på om han skal våge å ha gedigen moderne kunst i stuen. Jeg følger i hans fotspor og maler nå et stort Rothko-inspirert bilde som kan få lov å henge hjemme til det byr seg en utstillingsanledning.

Willem de Koonings atelier.

Jeg er i Nord-Norge og jobber med skisser til EScapes. Tenker så det knaker. Gjett hvem som trenger en latte, en skikkelig frøbrødskive med brunost og litt prokrastinering? Og mens slikt begås kom jeg over Willem de Koonings utrolig stilige atelier i East Hampton på Anthology Magazine (med den fiffig klingende undertittelen Living With Substance & Style). Ikke vanskelig å se at det er i USA kunstpengene finnes.

Home is where the art is!

Thomas Hoving, tidligere direktør i Metropolitan Museum of Art, er kjent for (ja, med unntakt at han var direktør i Metropolitan, selvsagt) å ha sagt  «Art is sexy! Art is money-sexy! Art is money-sexy-social-climbing-fantastic!» Den New York-baserte interiørarkitekten S.R. Gambrel har fattet poenget og viser hva kunst gjør for et lekkert upscale hjem:

Mesterverk 2.

MESTERVERK 2: CARAVAGGIO: Den tvilende Thomas. 1601.

Caravaggio er regnet som barokkmaleriets første store representant. Han trådte frem i Romas kunstmiljø rundt 1600 og ble betraktet som gåtefull, fascinerende, opprørsk og farlig. I barokken var idealismen den rådende retningen i kunsten, så Caravaggios naturalisme ble betraktet som vulgær; han malte mennesket slik det fremsto med sine rynker, vorter og andre skavanker og han tillot seg å male hellige personer med modeller plukket opp fra gaten.
    Han levde nok en ganske bustete tilværelse; I 1607 drepte han en ung mann i en sverdkamp, og han måtte flykte fra Roma med en pris på sitt hode. På Malta i 1608 var han involvert i en annen slåsskamp, og en i Napoli i 1609. Karrieren ble kort; i 1610 døde han.
    Grunnen til at dette maleriet er på min topp 10-liste er selvsagt den utrolige fremstillingen av de fire mennene, men også den beskjedne fargepaletten og den minimalistiske komposisjonen Caravaggio dristet seg til mens hans samtidige malte pompøse religiøse allegorier, gjerne med de nyoppfunne skarpe fargepigmentene.

Den 124. Langt fra den beste.

KARI STEIHAUG: Etter markedet. Detalj.

Nå mistenker jeg nesten en liten konspirasjon fra Høstutstillingens jury. For hvor er de spennende norske maleriene? Hvor er maleriene med brodd, med humor eller med budskap? Ikke at den 124. Høstutstillingen i rekken ikke byr på spennende kunst. Langt ifra. Kari Steihaugs Etter markedet har en genial idé, et budskap med betydning og er nitidig og vakkert gjennomført - Karoline Hjorts Mormormonologene likeså; tekstene er dessuten utrolig morsomme! Men hvorfor er de aller kjedeligste maleriene Norge kan by på valgt ut? Er det et ønske om å trenge maleriet inn i et hjørne til fordel for hva som regnes som moderne uttrykksformer?

Kunstpause i Stockholm.

Det er ikke så ofte jeg går på fotokunstutstillinger. Men Moderna Museet i Stockholm viser en godbit av en utstilling og den måtte jeg bare få med meg. Museets samling av fotografier fra 1840 og frem til i dag vises frem til februar 2012 - det er snakk om et stort utvalg av de 100.000 (!) bildene i samlingen.
    Jeg rakk ikke innom, men Fotografiska viser dessuten Robert Mapplethorpe frem til 2. oktober.
    Anselm Adams: You don't take a photograph, you make it.

Mesterverk 1.

MESTERVERK 1: JOHANNES VERMEER: Melkepiken (eller Tjenestepike heller melk) er det vakreste maleriet jeg vet.

Googles nye leketøy; http://www.googleartproject.com/ har en avdeling for Rijksmuseum Amsterdam - museet som huser mitt desiderte yndlingsmaleri; Melkepiken. Det er noen år siden jeg hadde den hjerteskjerende gleden av å se originalen, men jeg så Maleren i sitt atelier i Kunsthistorisches Museum Wien i sommer. Som fikk meg til å drømme om å reise til Amsterdam for å se Melkepiken igjen!

Sakset fra Wikipedia om Vermeers karriere: Det er ikke sikkert hvor Vermeer ble opplært som maler, eller hos hvem, men man tror han studerte i sin hjemby. Fordi Vermeer eide noen malerier eller tegninger av Carel Fabritius er det foreslått at Fabritius var hans lærer. Den lokale autoriteten, Leonaert Bramer, var en venn, men deres malerstil er heller forskjellig. Liedtke har foreslått at Vermeer var autodidakt, og fikk informasjon fra en av farens kontakter. Noen forskere tror at Vermeer ble opplært under den katolske maleren Abraham Bloemaert. Vermeer jobbet i tilnærmet samme stil som noen av Utrecht-Caravaggistene. I Delft konkurrerte Vermeer muligens med Pieter de Hoogh og Nicolaes Maes som produserte sjangermalerier i en lignende stil.

29. desember 1653 ble Vermeer medlem av Sankt Lukas-gildet, en handelsforening for malere. Gildets opptegnelser gjør det klart at Vermeer ikke betalte den vanlige opptagelsesavgiften. Det var et år med pest, krig og økonomisk krise; ikke bare var Vermeers finansielle omstendigheter vanskelige. I 1654 led Delft under den forferdelige eksplosjonen kjent som tordenskrallet i Delft, som ødela en stor del av byen. I 1657 skal han muligens ha funnet en beskytter, den lokale kunstsamleren Pieter van Ruijven, som lånte ham noen penger. I 1662 ble Vermeer valgt som leder av gildet, og ble gjenvalgt i 1663, 1670 og 1671, noe som dokumenterer at han (i likhet med Bramer) ble ansett som en etablert håndverker blant sine likemenn. Vermeer jobbet sakte, og produserte kanskje tre malerier i året, på bestilling. Da Balthasar de Monconys besøkte ham i 1663 for å se noen av arbeidene hans, ble diplomaten og de to franske geistlige som fulgte ham, sendt til Hendrick van Buyten, en baker.

Nytt for meg er at Vermeers stil linkes til Caravaggio - hvilket forklarer hvorfor nettopp de to er mine yndlingsmalere blant de store klassiske. (Oppløftende er det også at Vermeer jobbet sakte og kun produserte noen få arbeider i året. Så er det ikke så underlig at jeg selv bruker lang tid på mine malerier!)

Vignetten til neste utstilling er designet! Egentlig er det en stund siden, men guri så trøtt man har vært denne våren. Designvirksomheten har gått sin gang, men maleriene har bare stått og ligget hulter om bulter i atelieet og gitt meg dårlig samvittighet. Derimot har det blitt en del reiser til Nordland med skissing og fotografering - jeg har nå idéer og visuelt grunnlagsmateriell til to utstillinger nordfra. Den første blir EScapes med landskapsmalerier og tegninger basert på intervjuer med folk jeg har møtt på min vei her. Jeg har mye arbeid foran meg og søker neppe utstillingsplass før til 2013 - men da er alle hjertelig velkommen!

(Luft)kondisjonert på spansk.

MADRID 29. APRIL 2011:
Når man først må fly dyrere er det ikke dumt å starte en kunstreise med omvei om Schipol/Amsterdam. Byen er seg nemlig sin kunstarv bevisst, så nasjonalgalleriet har åpnet en liten avdeling på flyplassen!

Heller ikke så dumt å skulle ankomme på Barajas/Madrid. Flyplassen er nemlig kåret til en av verdens 10 best designede flyplasser leste jeg på veien dit og siklet over suverene fotos av arkitekturen.
Ikke noe passer en designer slæsj billedkunstner bedre enn et chicandbasic-hotell midt i smørøyet mellom de viktige galleriene. Som sagt, så gjort. Her fordrives tiden lett med parmaskinke, kjempeoliven og et glass hvitvin eller to mens man venter på at sine medsammensvorne kunstreisere skal ankomme; takterrassen er helt herlig i godværet, resepsjonen bemannes av veldig hyggelige og kjekke unge spanske mennesker og rommene er enkle, rene og svært delikate. Og alt til en super pris.

LØRDAG 30. APRIL:
40 saler med spansk kunsthistorie på Museo Nacional del Prado. Min kjærlighet til det klassiske maleriet - og særlig til 1800-tallets portrettkunst, ble tilfredsstilt for en tid fremover.

Spesialutstillingen om den unge Ribera var veldig interessant. Allerede rundt 1616 malte han som en Caravaggio - med «clair obscure» og nesten en stilisert minimalisme som virkemidler. Så enkel og vakker ønsker jeg at min kunst skal bli! Men med en popsurrealistisk tvist, selvsagt.

Interessant var det også å se Goyas verker i virkeligheten. Det er vanskelig på mange måter å forstå hvorfor han har blitt stående som en påle i kunsthistorien - de fleste av verkene er på ingen måte typisk vakre. Men de arbeidene som omtales som «de sorte» er et ekstremt brudd med den klassiske tradisjonen og fremstår som moderne i innhold, komposisjon og fargeholdning den dag i dag.

Etter å ha studert i museet i ni timer er det ikke noe som et gedigent stykke gulrotkake og en cappucino i museets café ;-)

SØNDAG 1. MAI:
Alle galleriene er stengt. Vi tar istedet turen til El Rastro - Europas største marked. Der er en egen gate med kunstnere - amatører i vår forstand - men viktigere er at den samme gaten også selger fete rammer til en svært grei penge. Selv hadde jeg gjerrigbuksene på og etter timer med tråkking kjøpte jeg ingenting med min «vanskelig å få hel hjem»-unnskyldning. På kvelden ble det vin og tiltygg i Mercado san Miguel slik man skal.

MANDAG 2. MAI:
Våkner syk! { %§&# } Programmet for dagen blir gjennomført likevel. Først fotoutstilling på Caixa Forum - et kultursenter med kjempespennende arkitektur! Dernest Museo Reina Sofia - som på ingen måte sto til mine skyhøye forventninger. Uoversiktlig og korridor på rom på korridor med bare noen utstilte verk i hver. Det ble nesten mer en treningstur enn en kunsttur.

Men etter hvert kommer man til modernismen og verker av Picasso, Miro og Dali - da faller ting mer på plass. Selv å stå i kø for å se Guernica var verd bryderiet.


Egenmelding på kvelden. I sengen med dyna godt oppunder halsen. Potettortilla, salat og cava i magen. Festlig dubbede «Los Simpsons» og «Funboy y ChumChum» i tv-ruta. Noe å lære av det også; uansett hva du gjør, så gjør det knallbra!

TIRSDAG 3. MAI:
Trosser feber, hoven nese og såre øyne. Lise for sistnevnte er El Museo Thyssen-Bornemisza - og gjett om jeg forelsket meg helt!


Villahermosa-palasset er et vakkert og delikat bygg i seg selv og baronen og baronessens kunstsamlinger er helt utrolige. Sammen eier de et lite lands nasjonalgalleri og har sikkert finansiert kjøpene med et lite lands nasjonalbudsjett.

ONSDAG 4. MAI:
Hjem! Etter enda mer (fordømt) luftkondisjonering på fly, flyplasser og tog kan jeg endelig pakke meg inn i min gode dundyne hjemme!

Fiesta!

Foto: Istockphoto.com

Våren er tiden for kunstreise! Denne gangen går turen til Madrid, til noen av verdens beste samtidskunstmuseer; Museo del Prado, Reigna Sofia og Thyssen-Bornemisza - og til spennende private gallerier i verdensklasse. Medbrakt blir kamera, skissebok, åpent sinn, tom koffert og tom mage!

10 ting jeg vet.

NYFRELST: Hvem skulle tro denne her skulle få dilla på skiturer i mørket?

Alt som er verd å gjøre er verd å gjøre ordentlig. Så også det å være gressenke. Skal man gå på ski på kvelden, gjør man det - alene eller ikke. Lærdom etter skitur i går kveld - helt uavhengig av gressenkestatusen:

1. Å synge stev i bilen hele veien til åsen er ikke lurt om man har
   varmen på full guffe og ikke har med vann.
2. Det er ikke nødvendigvis -3 i åsen, selv om Yr sier det. Det kan også være -10.
3. Om man føler på seg at man skal møte et dyr rundt svingen, er det ikke nødvendigvis en elg. Det kan også være en hare. Heldigvis.
4. Harer skvetter flere meter når du møter dem rundt svingen.
5. Skiløpere skvetter når de møter harer rundt svingen.
6. Man setter lettere personlig rekord i lysløypa, hvis man er redd for at lyset skal bli tatt før man kommer rundt.
7. Skiløping uten lysløype er mye mørkere uten måne.
8. Skiløpere uten lysløype og uten måne, skvetter selv om de ikke møter harer rundt svingen.
9. Å synge stev i bilen hele veien fra åsen er ikke lurt om man har varmen på full guffe og ikke har med vann.
10. Det er ikke nødvendigvis -12 vel hjemme i Hamar, selv om Yr sier det. Det kan også være -18.

Og hva gjør dette innlegget i en kunstblogg? Jo, som lettskremt gressenke på kveldsskitur tenker man ikke på kunst, design og jobb i det hele tatt. Herlig!

Nye muligheter!

WALLFLOWERS: DogShelter I har et psykologisk innhold, men var dessuten en formal utfordring - konstruerte og organiske prikkemønstre skal gå opp i en helhet.

Så var WallFlowers over. Alle de solgte maleriene er snart levert til sine nye eiere, alle tegningene likeså. Det er litt rart å slippe taket i sine "brain children", men det er jo en nødvendig del av kunstnertilværelsens bølgedaler. Muligens er man en smule bipolar med sine lange perioder i selvvalgt ensomhet i atelieet, ettfulgt av popstjernetilværelse på vernissage.

Allerede nå er det bare å jobbe videre - her er ikke tid til hvile! DogShelter I skal nemlig også vises på Galleri Hervolds juleutstilling og får der følge av DogShelter II. Dessuten har høsten bydd på en lønn i de utroligste gultoner rett utenfor ateliervinduet - den, sammen med bjørkene utenfor stuevinduet hjemme, har inspirert opptil flere landskapsmalerier. Noen av de vil bli vist i Galleri Hervold, noen vil bli vist på Kunstbankens juleutstilling.

Nesten større enn jeg tør tenke på er Brygger J.C. Jacobsens portrætkonkurrence. Derfor tenker jeg ikke på det - nå skal jeg bare gjøre. På Facebook - finnes det bedre egnet sted til å finne et ansikt? - har min egen lille konkurranse gått. Ti velvillige meldte seg som modeller og en er nå trukket. Gleder meg til å undersøke modellens personlighet for så å finne et uttrykk for arbeidet! En hel måneds studie med levende modell har jeg ikke gjort siden Kunst- og håndverksskolen, så dette blir virkelig spennende. Resultatet sendes til bryggerens konkurranse - og utvalgte malerier vil bli stilt ut på Kronborg slott i Helsingør! Skulle en være så heldig!

The Oxford English Dictionary 2nd edition: In social situations, a wallflower is a slang term used to describe shy or unpopular individuals who do not socialize or participate in activities at social events. The first known usage of the term in this sense was in an 1820's poem entitled County Ball by Winthrop Mackworth Praed.

Velkommen til vernissage

lørdag 25. september 2010 kl. 15:00.

Galleri Svae Gjøvik Kunstgalleri

Kauffeldtgården på Gjøvik

UTØFT OG RURALT: Detalj fra «StillLife V» midt i arbeidsprosessen.

Det nærmer seg ny vernissage. Denne utstillingen blir mer personlig enn noen gang - det gjør det ekstra nervepirrende. Nå som gamle greier er overvunnet tør jeg lage bilder av det. Såvidt. Men hva er vel en kunstner uten mot til å se på det menneskelige?

Denne gangen har jeg drodlet litt over det å gå stille igjennom livet. Noen går gjennom livet som veggpryd, vi er «de andre» som går umerkelig i ett med tapetet. Slik som mine gamle venner fra barndommen og jeg. Vi gjorde ingenting ut av oss - og jeg selv var aller verst. Fåmælt, uutholdelig sjenert og blottet for sosialt talent ...

Tittelen insisterte på at jeg også skulle male blomster. Noe som egentlig byr meg imot og således blir en utfordring. Det har vært et av mine dogmer som billedkunstner - å alltid jobbe med noe som kjennes uoverkommelig. Alt hva blomstene symboliserer av svakhet og sarthet har jeg foraktet, det har jeg ikke villet ta i. Så nå gjør jeg nettopp det - og kikker kanskje samtidig mine egne svake og sarte sider i hvitøyet ...?

Brucer'n.

BERLIN 3.–6. AUGUST 2010: På studiereiser er det lett å få nye favoritter. Egentlig var denne reisen til Berlin en biennale-tur, men amerikanske Bruce Nauman på samtidskunstmuseet Hamburger Bahnhof ble det store høydepunktet. Ikke alt han gjør er min greie – han jobber mye med rom man kan gå inn i, med tekst utformet i lysstoffrør og slikt. Jeg liker jo konkrete verk med litt ironiske idéer, så skulpturene fra utstillingen ga meg lyst til å prøve meg på skulptur selv. Og det har jeg ikke gjort siden studietiden! (– det er viktig å gi seg selv utfordringer ...)

Bruce Nauman er fra Fort Worth, Indiana, USA. Født i 1941, studerte matematikk og fysikk før han begynte å arbeide med kunst. Nauman er blant de viktigste innen samtidskunsten i dag og er representert i viktige samlinger verden over, blant annet på Hamburger Bahnhof.



Animal Pyramid. Resin. Denne var snasen – surrealistisk at dyrene var uten ører. Først vel hjemme mens jeg studerte fotografiene jeg hadde tatt innså jeg at skulpturen nok er avstøpninger av flådde dyr. Fasinerende ekkelt.






Four Pairs of Heads. 1991. Bronse. Rar idé, brilliant utført. Dette er helt hva jeg beundrer hos andre kunstnere!

Concrete Tape Recorder Piece. Enkel og genial. Faktisk inspirasjon til min neste utstilling – selv om den blir noe helt annet enn hva Nauman gjør.

Les om Nauman på Wikipedia >

Etter mitt første besøk i Louisiana innser jeg at man trenger en hel dag. Egentlig ville vi helst se utstillingen med Sophie Calles arbeider, men etter et supert laksesmørbrød og hvitvin i caféen, fuglemating og generell nyting av godt vær, arkitekturen, interiørdesignet, designbutikken, havsutsikten og relativt usjenert glaning på andre turister (ref. hvitvinsglasset) rakk vi bare å besøke utstillingen Munch after Warhol.

Louisiana skriver selv om utstillingen: Andy Warhol og Edvard Munch. To af den moderne kunsts største ikoner. To tilsyneladende diametrale modsætninger. Men der er flere gode grunde til, at Louisiana nu sætter dem sammen. I et møde, hvor de hver især viser deres enorme styrke. Og samtidig synes at sætte hinanden i nyt perspektiv.

For de fleste vil det sikkert virke som et højst overraskende møde. Ja måske ovenikøbet som et slags sammenstød mellem to store, vidt forskellige kunstnere – overfladens mester Andy Warhol (1928–1987) og periskopet fra sjælens dyb, Edvard Munch (1863–1944). Men der er flere gode grunde til at føre dem sammen på denne udstilling, som er tilrettelagt af Louisianas direktør Poul Erik Tøjner.

For det første den konkrete kendsgerning, at Warhol i 1984 – efter en udstilling med Edvard Munchs grafiske arbejder i New York – udførte en stor suite af tryk, baseret på fire ikoniske motiver hos Munch: Skrig, Madonna, Selvportræt og Broche. Eva Mudocci.

For det andet arbejdede både Warhol og Munch intensivt med grafikken som medium, med begreberne kvantitet og gentagelse som pejlemærker. Begge har de lavet uendelig meget grafik, og begge er de optaget af at variere detaljer fra blad til blad.

For det tredje ønsker udstillingen at korrigere billedet af de to ved at vise, at Warhol er mindre overfladisk, end han ofte opfattes som, og Munch tilsvarende mere overfladisk. At de to rent faktisk har et stærkt kunstnerisk fællesskab og en fælles forståelse for kunstens kommunikerende kraft. De er begge kunstnere, som kender styrken af at have et klart kunstnerisk sprog, der slår igennem med næsten reklame-æstetisk styrke, men som samtidig ved, at dette ikke udelukker et indhold.

Jeg må skryte av fasanene vi har på Disen Kulturveksttun. Ikke at de reker rundt her dagstøtt, altså, men om en frisk og rask kunstner er på plass tidlig en søndag morgen, for eksempel, så er hun garantert et lite møte. Phasianus colchicus, som han heter på latin, er usannsynlig vakker å se på med de irridiserende fjærene og har faktisk inspirert fargevalg i flere av mine malerier ... Men pynten bedrar, sier jeg bare! Skryt til side. I parringstiden hyler fjørfeet som en stukken gris. Fort går tankene over til farsert fasan, fasanpaté, smørsurret fasanbryst med kantareller i fløte- og konjakksaus ...

LISE FOR SJELEN: Ikke akkurat slik, men nesten!

Så er det nye ateliéet mitt! I selve atelieet har jeg to store nordvendte vinduer ut mot jordene på Disen. På andre siden av huset ser jeg ut mot Disen Kulturveksttun og kan følge med på at Innlandets kulturaktører kommer og går :-) Håndverkeren er allerede i gang med oppfrisking – lyst og hvitt skal alt bli – kontoret skal først til pers, dernest ateliéet og kjøkkenet til slutt.